Det andre jeg skal gjøre i ferien er å reise to uker til odda. Med en lillesøster på 12 (trur eg) ei på 4 og ei/en på bare noen måneder. Stemoren min skal ha baby i juli, så jeg gleder meg masse til å få et nytt medlem av familien. 

Etter ferien skal jeg en liten tur til Danmark. så nå har jeg masse å se frem til. I tillegg så skal jeg redigere to filmen og sånn for onkelen min. konserter.

 Ellers så…. tenkte dette skulle bli sånn bable innlegg for mine planer ++ Jeg gruer meg ennå litt til å få vite om jeg kommer opp i eksamen… Og eksamensdagen er på bursdagen min, jippi… Jeg gleder meg masse til skoleåret er over, men gruer meg på samme tid. Jeg vet ennå ikke om jeg kommer inn på den same skolen som jeg går på nå, å så har jeg bare det året igjen å så må jeg nesten finne ut hva jeg vil bli i livet… vansklig avgjørelse! 

Jeg hadde tentamen i går, i media. Skulle lage et bokbind. her er link til an: Tentamen 

ellers så ønker jeg alle en god ferie, og håper at deres ikke blir så full av lekser om min kommer til å vær. Men jeg skal værtfall stå i trekket en gang då, på snowboard

Ok. En trist ting til før jeg begynner å snakke om hva meg og Ann Bergitte gjorde i dag. I sommer skal lille søsteren og lille broren min til Italia med stefaren min. Jeg spurte han om jeg også kunne være med. Hadde vært kjempe kjekt, det er så lenge siden jeg har reist til utlandet med familien. Trur sist gang var i november 06, og det var ikke med alle medlemmene av familien en gang, da reiste vi i bryllup til Filippinene.

Uansett. Han sa at han skulle tenke litt på det. Plutselig en dag så sa hun at viss han bestemte seg for og la meg være med så skulle hun betale for min reise. Jeg ble kjempe glad men jeg hadde ikke noen forhåpninger til at jeg fikk være med utenom at det hadde vært kjekt. Kjekt å reise, kjekt å være med dem, kjekt å komme seg på ferie, kjekt å komme seg vekk fra alt som er stress.

I dag ringte han da og sa at det var kjekt at jeg ville være med å slikt, men at denne turen syntes han at de burde ta alene. (først så forstår jeg ikke helt med hva han mener med alene, fordi lille søsteren min og broren min skal være med, moren og faren hans, søsteren hans og ungen hennes. Det er vertfall de jeg vet om.) Jeg viste ikke at det gikk an til å bli så skuffet over noe som ikke skulle bety så mye. Jeg var jo allerede klar for å få et nei til svar, men det var tungere å høre det enn jeg hadde trudd det skulle vær.

Jaja. Ingen ferie på Malin. Men over til i dag. Meg og Ann Bergitte tok hoppe –le -bli sliten bilder i dag. Om du vet hvor vanskelig det er å ta gode hoppebilder med stativ med å trykke på knappen å kjeppe seg tilbake på plass for og vær klar til å hoppe på det perfekte tidspunktet? Veldig vanskelig! Derfor skal jeg heller vise deg noen andre bilder vi tok som ble litt bra når jeg fikk redigert de.   

I took this picture through a mirror, because recently two friends of me died

Når jeg kom til legen, måtte de ta i betraktning om jeg var smittefarlig eller ikke, siden jeg hadde hatt oppkast og slikt. Jeg blei værende på et isolert rom nesten hele tiden, og alle som kom inn måtte ha munnbind, hansker og svære gule drakter. Mamma hatet det, siden hun måtte gå i en selv. På sykehuset måtte jeg ta en haug med sprøyter… Jeg har sprøyteskrekk, så det var jo et mareritt hver gang noen kom inn med sprøyte. De fleste sykepleierne pleier å bomme på årene mine, så de må stikke mange ganger.

I tillegg så måtte jeg ha en sprøyte i hånden som medisinen kom inn gjennom. De gikk inn og ut hele kvelden for å fornye medisinen. En kveld sa de ”jeg trur vi må skifte ut nålen din”. Mareritt!! Det kom inn en dame som bommet, selvfølgelig. Jeg blir helt dårlig av sprøyter. Etterpå kom det inn en kul dame. Hun hadde tyggis i munnen, lot døren stå åpen, gikk inn og ut av rommet uten å ta av seg den gule drakten og slike saker. Veldig komisk, og hun traff faktisk.

Jeg hadde vært på sykehuset fra fredag til tirsdag før jeg endelig fikk reise hjem. Jeg måtte jo selvfølgelig være hjemme fra skolen enda en uke å fortsette på medisinen gjennom tabletter. Men jeg var hjemme. Det eneste som var litt dumt var at jeg gikk glipp av begge begravelsene, så jeg fikk ikke sagt skikkelig hade, jeg måtte være inne hele dagen, og jeg ligger ca to og en halv uke etter med skole arbeidet. Ellers er jeg på bedringenes vei og håper jeg er frisk resten av året.

Grunnen til at jeg tenkre på disse spørsmålene er fordi nå nettopp døde to ungdommer
i to forskjellige bilulykker med nesten ikke mer enn 24 timers mellomrom.
Magnus og Ingebrigt vil alltid være i våre tanker. Vi har hatt minnestunder og tent lys
helt siden alt skjedde. men likevel er alt så uvirklig, det har enda ikke gått opp for meg.
Ennå jeg har vært på ulykkes stedet og hatt minnestund der, tenkt lys og alt.
Det er ennå så fjærnt, vil det noen gang gå opp for meg?

Her er to dikt, jeg trenger deres hjelp til å velge hvem som er best. vær snill og kommenter

Med deg

Mitt lille hjerte

uten nøkkel

Mitt smil

uten mening

Mitt lille håp

om evig vennskap

sammen med deg

Vårt lys

Du er min venn

nå og til evig tid

Det er ingenting

du kan gjør

for å få vårt

vennskap til å slokne

Det vil alltid lyse

lyse på deg

og lyse på meg

som alltid er ved din side

Alt jeg ville

var å holde

din hand

Kjenne ditt kinn

varmt

i mot mitt

Kjenne din kropp

inntil min

i takt med musikken

Kjenne dine muskler

holde meg fast

tett inntil deg

Det var alt jeg ville

men ingenting skjedde

fordi du ba meg aldri opp på en dans